Protagoras, hvem skal vi lære av?

Forfatter : Platon

Protagoras var en kjent sofist i Hellas. Denne dialogen er en samtale mellom Sokrates og Protagoras om læring. Det vanskeligste er muligens om godhet kan læres og hvem som eventuelt kan lære det bort?

For min del er de første sidene interessante, Sokrates lurer på om vennen har vurdert like godt hva han putter i seg av ideer som han vurderer maten han spiser.

Problemet med å lære av andre er at det som blir lært bort kan være skadelig, spesielt hvis det handler om mennesker og samfunn. Når vi tar til oss ideer, om det er fra venner, familie, media, politikere eller andre, hvor mye tid har vi brukt på å sjekke om den vi lærer fra har kunnskap om det som læres bort. 

Folk bruker mye tid på å finne riktig næring til kroppen, burde vi ikke være like forsiktige med næring til tankene/sjelen?

Hvis man ikke har kunnskap om et tema, hvordan er det mulig å skille gode og dårlige lærere? Stoler vi på hva andres vurdering om hvem som har kunnskap om et tema? 

Ender vi bare opp med å lære fra de som er flink på talekunst?

Kan tid være et godt filter for å finne de beste å lære fra? Platon har hatt verdi som lærer i 2500 år, det burde være et godt tegn på at det er noe virkelig å lære, det samme gjelder andre lærere som har blitt verdsatt i lange tider.

Bør ideene ha en god effekt på verden?, men hva er “god effekt”?

Burde vi alltid anta at gammel kunnskap er bedre enn ny? Nye ideer har ikke blitt testet over tid enda, så det er kanskje best å vente å se før man følger en ny trend?

Sokrates har tydelig tenkt mye på dette, kanskje spørsmålene han stiller er de vi burde stille de vi vurderer å lære av så vi slipper på får dårlige ideer i oss og bli “syke”.