Alcestis, død eller levende.

Forfatter : Euripedes

Teaterstykket handler om å leve lengre enn sin tid og hvor mye man kan forvente at andre ofrer for oss.

Admetus har vært grei mot Apollon og guden har sørget for at Admetus kan leve lengre enn han skulle hvis han finner noen som kan gi Døden offeret det trenger.

Admetus forventet at foreldrene ville ofre seg, de liker derimot livet sitt og vil ikke gi det opp. Alcestis, konen til Admetus ofrer seg derimot, men Admetus er “sutrete” og sier det er forferdelig for han vil føle seg død uten henne.

Admetus raser mot foreldrene som han gir skylder for all elendigheten.

Hvorfor forventer han å leve utover sin tid på bekostning av andre? Andre liker også sitt liv, gamle eller unge.

På den andre siden, burde ikke gamle foreldre være glade for å gi opp det lille livet som er igjen for å hjelpe ungene sine å forlenge deres glede?

Det er mulig idag, et barn kan trenge nytt hjerte og en av foreldrene kan være passende donor. Hvis begge er enige burde det da være lov?

Hva sier det om et menneske hvis det godtar at andre dør så de kan leve? 

Er det avhengig av skala?

Hvis noen ofrer seg i krig for at andre kan leve vil få si noe mot de som lever, men hvis det er person til person ser det kanskje annerledes ut?

Stykket trenger å leses noen ganger med en metode for å trekke ut problemer og løsninger fra forfatteren får å blomstre.

Nå ender alt bra for Herkules kommer og holder Døden til den godtar å spare Alcestis allikevel.

Kan vi forutse hva livet har i vente for oss, eller bare gjetter vi og snubler rundt i blinde?